Tanker, følelser og....tungen.

I dag satt jeg ute i hagen sammen med to gode venninner.  Vi pratet om "alt og ingenting".
Vi pratet blant annet om hvor lett det er å havne i en "dans" man ikke ønsker, om man ikke er våken og oppmerksom.  La oss si du har verdier og ønsker om å ikke prate negativt om andre, så møter du en som kommer inn på et tema, og vips så er du igang med et tema du ikke ønsker.

Jeg sier ofte det til ungdommer, at de ikke er det de føler eller tenker. Fordi man kan ikke styre en tanke som kommer, eller alltid ta kontroll over følelser. MEN det man kan ta kontroll over er tungen.  Man bestemmer selv hva man ønsker å prate om, eller hva man vil si.
Men det er jammen viktig å være våken. For det er lett å si ting man ikke ønsker, eller delta i uskyldige samtaler som slett ikke er så uskyldige.

Ord du sier kan være med å rive ned.  Da er det viktig å ha kontroll over tungen.  Selv om du får tanker du slett ikke ønsker, kanskje i en sak, eller om et annet menneske. Betyr det ikke at du er et dårlig menneske! Det er hva du bestemmer deg for å gjøre med tanken som kom, som er avgjørende.

Så tanker og følelser kommer som vinden - du vet ikke alltid hvor eller når - og du styrer den ikke.
Men det er du som velger om tanker eller følelser skal dannes om til ord som du deler med de rundt deg.

Så derfor: Vær våken, og bruk tungen din til positive ord. Til glede og oppmuntring. Gjerne til saklige diskusjoner og refleksjoner, men aldri aldri la tanker og følelser dra deg avsted på en "dans" hvor ordene aldri kan tas tilbake.

Mørke eller lyset, smilet eller tårene...

Jeg møter mange mennesker, både privat og i jobb sammenheng. Noe jeg synes er spennende. Og gjennom mennesker, møter jeg ofte ting eller glimt av meg selv.

Jeg blir ofte fasinert av mennesker jeg møter.  Som for eksempel når jeg går forbi en eldre mann, som så vidt klarer å spasere avgårde. Da lurer jeg på hva eller hvilke liv den mannen har levd. Om alle rynkene var borte, og helsen var som en 30 åring. Hvor ville han ha vært da? Hva ville han ha gjort? Angrer han på noen valg? Noe uoppgjort?   Ja alle slike tanker kan fly forbi. Rett og slett fordi mennesker fasinerer meg.

Ingenting for meg til å undre mer enn mennesker.  Hva som gjør at man er som man er. Hvordan enkelte kan ha opplevd det værste av det værste, for alikevell leve livet. Mens andre ligger nede fordi de "bare" opplevde en liten krise. En krise for dem som var ALT.
Hva gjør at vi er så forskjellige, og at vi takler ting så forskjellig?

Jo jeg vet, jeg vet mye om dette, så jeg skal ikke gå inn på det.  Men det jeg vil gå innpå er dette:

Hvordan et menneske kan smile og le, men når "teppet er falt", gråter seg i søvn.  Hvordan alle kan se "wow så sosial hun/han er", mens samme person tenker "ingen er glad i meg, jeg er helt alene".
Hvordan et menneske kan fungere og ha det "bra", men samtidig - sånn helt inni seg - oppleve en av de største krisene i sitt liv.

Jeg var nylig på et oppfriskningskurs i "førstehjelp ved selvmordsfare".  Når mange av de som satt der med meg snakket om "de" - tenkte jeg "hvorfor prater de om "de", når en av "de" kan sitte her - akkurat nå".   Slike ting synes jeg er spennende å undres over.  Fordi erfaring viser at det ikke bare er "syke" eller rus som gjør at mennesker velger å avslutte livet.  Men rett og slett, mennesker som meg og deg. Mennesker som kan ha det greit.  Mennesker som kan ha stille vann på overflaten, men stormer under vann - der ingen ser.

Mennesker som ikke vet om de makter å velge lyset, eller mørke, som ikke vet om smilet eller tårene vinner.  Mennesker som opplever en indre krig i sitt sinn. Og som en dag synes det er vanskeligere å leve enn å dø.

Mennesker...

Jeg har så lyst å være et menneske som kan tenne lys, som kan gi håp. Som kan vise smilet gjennom tårene. Som kan danse i regnet - og bare være nær. Uten ord, med ord - eller bare bare være stille - stille sammen.

Men i dag har man det ofte så travelt, at man ikke ser - ikke ser at stillhet - kan være et rop om hjelp. Eller at travelhet kan være en rustning, men når rustningen tas av, faller klippen bort - og livet - livet blir for tøft å leve.

Tenk - et menneske - spaserende mot en tunnel - vet de må igjennom - vet de må inn. Men tør de? våger de? makter de? ett og ett steg...sakte...forsiktig....mot mørket før de igjen skimter lyset i motsatt ende.  Makter de å gå? er de redd? redd for hva mørket kan avsløre? eller hva mørket kan få fram i deres eget indre.... sakte sakte mot tunnelen.

Jeg drømmer om øyner som ser - så jeg kan si før de går inn: "ikke vær redd, jeg venter på andre siden". For tunneler - egne tunneler må gås gjennom selv.  Men når frykten kommer - mørke skaper frykt - ja da vet de at noen er der - der framme.

Jeg ønsker å bære lyset når mørket senker seg, ønsker å smile når tårer renner - men mest av alt - bare være - være nær.

Bokstaver, til glede eller frustrasjon?

Bokstaver er en viktig del av hverdagen, alle er vel enig i det.

Men hva når bokstaver flyter, og gjør hverdagen til en utfordring?
Hva når bokstaver ikke gir mening, eller bare gir hodepine? Hva da?



Jeg brenner for bokstaver, brenner for at hver enkel skal oppleve mestring - med nettopp bokstaver.

Det er noe jeg ikke alltid har følt, eller brent for.   Jeg hadde store utfordringer på barne og ungdomsskolen. Og som jeg nevnte i et annet innlegg på bloggen min, oppdaget man ikke dysleksi før 3 dager i videregående.  Det gjorde egentlig at jeg vokste opp med forståelsen av at jeg var dum. Ikke sånn total dum, men skole dum.

Noe jeg synes var så trist, for jeg elsket å lese, eller å innhente kunnskap. Jeg var mer et sånt barn som stadig stilte spørsmål "hvorfor det?". Ikke fordi jeg ikke forsto, men fordi jeg undret. Undret og tenkte. Jeg tenkte mye. Veldig mye.
Det å vokse opp i et miljø (skole) hvor jeg ikke fikk utfolde meg, eller vokse i min verden, gjorde at det tok mange mange mange år - før jeg våget - og før jeg hev meg ut i verden, en verden som til da bare hadde vært inne i hodet mitt.

Da jeg gikk på skolen elsket jeg å skrive historier. Men det er klart, det var litt devaluerende å få dem tilbake - full av røde merker og notater. Noe som har gjort at jeg i utgangspunktet hater rødt.
Men altså - jeg skrev historier, men fikk ikke tilbakemeldinger. Tenk om det hadde vært en moden lærer som fanget opp historiene og ikke bare så på feilene. En G og en K er jo ikke akkurat det samme, jeg skjønner det. Og en B og en D gir forskjellig lyd.  Men tenk om frøken kunne sett bakom  -  og sett gleden og ønske om å formidle.

Da jeg ble voksen, meldte jeg meg inn i dysleksiforbundet. Jeg deltok også et år på årsmøte i dysleksiforbundet. Det var lærerikt og fint.  Mange tror at dysleksi vil si at du ikke kan lese, eller skrive. Men dysleksi er så mye, og i varierende grad. Ingen er like - det er tross alt mennesker :)

Men en ting som jeg blir litt sår over, er når mennesker uttrykker frustrasjon over skrivefeil hos andre. Eller i innlegg.  For all del, jeg forstår at man i aviser og andre nyheter eller bøker, må ordlegge seg rett. Og skrive rett.
Men hva om jeg - f.eks skriver en k eller en l for mye i min blogg? Eller skriver å og ikke og?
Blir hverdagen din ødelagt for det? Da anbefaler jeg deg å ikke besøke bloggen min.

For jeg skriver slik jeg vil - på min måte - om det er en eller to eller tre lllllll for mye - så er det en seier for meg - å skrive - kjenne glede - kjenne livet - gjennom ordene - gjennom hvert tastetrykk.

La tankene flyte ut gjennom fingrene samtidig som tankene danser i hode. Uten å måtte tenke, formidle, slå opp - men bare la dem danse ut.
Det kan jeg, jeg kan det - når jeg sitter med pc på fanget. Når jeg lar fingrene danse. Da er det som om jeg glemmer å tenke - glemmer b'er eller d'er. Men bare lar fingrene danse ordene ned.
Samtidig kommer det ofte en bølgende strekk under ord som kanskje ikke er helt rett, så da kan jeg jo rette.   Men gleden - av å sitte her NÅ - og la ord ramle ut - er for meg en seier.

Men gi meg et ark, og en kulepenn - jeg stopper opp. Jeg får det ikke ned. For fingrene flytter ikke pennen fort nok - så jeg må tenke - vurdere - hva skal skrives og sies. Men her - på min pc - ja der - der lever jeg - der danser jeg - der nyter jeg - ordene som ramler ned.

Så bokstaver som kan være til glede - kan også være til frustrasjon. Men lærer man å se mellom fingrene - ikke har sånn fokus på andres skrevne ord. Om man ikke har en jobb, hvor det er viktig da. Ja så vær med å jubl for det kan jo være at akkkurat da - da leser du ord som noen som våger har skrevet - selv om de vet at noen ord og bokstaver blir feil.

Bokstavene mine velger jeg skal være til glede - så for du evt ta deg av frustrasjonen - for den er jeg ferdig med for mange år siden.

Glem aldri at hvert menneske er unik!

I dag kjente jeg det.... lynet - på innsiden - lynet som slo ned. Så kraftig at jeg trodde jeg skulle eksplodere...

Du skjønner, jeg var på et møte. Et møte som handlet om et menneske. Et menneske som kanskje ikke helt er som deg og meg. Et menneske som ikke passer inn i "det normale". I disse malene og målene man bruker.


Et menneske - et individ. Et unikt menneske.
Men som er prisgitt andres syn, andres forventninger. Andres håp, andres tro.

Det var da - da jeg kjente lynet slå ned.  Det pleier det - slå ned, når jeg føler at urettferdigheten slår ned. Eller at man prøver å sette mennesker i bås.

For hvem bestemmer hvilke bås man skal være i? Samfunnet?  Om du og jeg blir sammenlignet, vil jo en av oss tape ikke sant?  Betyr det at en av oss to er mindre verd enn den andre? Eller at vi er forskjellige?

For all del, noen ganger må man kartlegge og "måle" også menneskelige utvikling. MEN ofte føler jeg både privat og innen jobb, at vi skynder oss til å sette mennesker i bås. Om de ikke passer inn i det "normale".

Det normale...

Hva er det? Og hvor er toleransen for det unike?

Så framt det ikke er ødeleggende for noen, eller til skade. Hvorfor skal man sykelig gjøre noen, bare fordi de ikke passer inn.

Og hva om vi presser dem inn i feil bås? Tenk om det er vi som skal hjelpe og støtte som setter dem i en bås, de ikke passer. Hindrer utvikling.
Tenk om det er vi som begrenser muligheten de har - fordi de ikke viser det utviklingen eller framgangen man forventer.

Spreng båser - riv grenser - se muligheter. Leit etter veier som kan lede menneske som trenger andre båser - leit etter veier som tar dem dit de kan nå. For kanskje - mest sannsynlig - vil mennesket overraske deg.

For vet du?  Mennesket lever ikke i båser - så slutt - slutt å plasser noen i det. Hjelp heller å se etter muligheter, for de - de er der. Man må bare finne dem.

Se mennesket - ikke diagnoser.  Gi mennesker navn på utfordringer de har, men ikke la diagnosene begrense mulighetene. Og glem aldri at hver menneske er unik.

Hender, håpet, varmen, minner....hender.

Hender

Hender er utrolig spennende synes jeg.
De kan si mye, gjøre mye, bety mye og få deg til å reise tilbake i tid.
Bilde som er ved her - har min unike onkel tatt. Og som jeg har fått lov å bruke. Det er hender av den personen som har betydd mest for meg. Hender til min kjære morm.

Jeg dras stadig tilbake til dette bilde. Til klokken hennes, fingrene hennes, strikket hennes....

Jeg ser for meg en gyngestol, en flue som treffer vinduet ved siden av - gang på gang på gang. Flittige hender som danser med strikkepinnene - fort fort som et hurtig tog.
Hører nesten lyden av pinnene som slår mot hverandre.
Jeg lukker øynene og kjenner lukten, kjenner varmen fra hendene, fra mennesket - fra morm.

Hender som er flittige, hender som klarer alt. Gir varme, omsorg, og som arbeider mer enn mange av oss andre skal slite lenge med å klare.

Hender som gir meg styrke - som gir meg mot - som gir meg lengsel - lengsel til å bli litt av det hendene symboliserte. Håp, styrke og varme.

Jeg husker jeg elsket å sitte ved morms føtter, sitte der og la hode mitt støtte inntil henne. Kjenne hendene som strøk meg i håret. Og som fortalte meg at jeg kan bli alt jeg vil, og at jeg aldri må la noen stoppe meg. Hender som viste vei, og som holdt oppe...hender.

Lukker jeg øynene, kan jeg også kjenne kulden. Kulden fra vinteren. MEN varmen fra hender som var nær. Og som dunket forsiktig borti før stemmen sa "ta å løp ut etter ved du". Jeg ser det, kjenner det - ja det er som det var i dag.

Minner, tanker som drar deg avsted.  Hender som griper mine, som er varme, myke og gode.

I dag på jobb var det en av mine brukere som sa det til meg: "du har så myke gode hender".
Da kjente jeg det - stolthet - stolthet over å bære litt av arven som morm har gitt. Kjærlighet uten ord, kun gjennom varme hender.

Hender - håpet - varmen - minner - hender.

Stemmen fra fortiden

Eksamen 2014

Om under en måned skal jeg levere inn min fordypningsoppgave. En oppgave som skal avslutte to års skole (deltid) for miljøarbeid innen rus.

Jeg må innrømme at jeg er litt (les mye) stresset rundt dette. Noe selvsagt mange er når de skal skrive oppgaver.  Men det er ikke derfor jeg er stresset.  Jeg er nemlig ekstra stresset fordi:

Da jeg vokste opp sleit jeg litt på skolen.  Det vil si, jeg leste og jobbet, men resultatet uteble. I tillegg hadde klassen min samme lærer i alle årene på barne og ungdomsskolen.  En lærer som hadde mange gode egenskaper, men som ikke var det vi i dag vil kalle en "god pedagog".
Hun fikk meg til å føle meg dum, føle meg mindre, føle at jeg ikke kunne bedre.
Noe jeg dro med meg videre gjennom livet, enten jeg ville eller ei.

Etter 3 dager i første gym, skulle vi skrive en oppgave om oss selv.  Etter få dager tok den nye læreren kontakt. Han lurte på om jeg hadde dysleksi. Jeg fikk sjokk, for det hadde jeg ikke - jeg var jo bare "dum".
Lang historie kort: Jeg tok alle tester osv - og svarene var klar: DYSLEKSI.

Nå er dysleksi så mye, mange grader, og ulik utfordringer. Men det viktigste av alt er at dysleksi er bare en forklaring på hvorfor enkelte har mer utfordringer med skriving og lesing enn andre. Det er ikke en diagnose som sier at du ikke kan.
MEN før du skjønner det - må du gå en vei - om ikke noen forteller deg det.

Så nå, etter sååååå mange år - merker jeg stresset - fra barneårene "jeg er dum". Selv når jeg vet jeg ikke er det. Ja selv da, kan følelsen inni meg svømme over fornuften min - liksom drukne den. Slik at kun usikkerheten er tilstede. Liksom en stemme som sier "du kan ikke - klarer ikke".

DET er det som stresser meg - det er det som sliter meg ut. Andres stemmer, som ekko i mitt indre. Andres uvitenhet - stemplet inni meg.

Jeg reiser meg opp - rister bort tankene, prøver å dempe stemmen fra fortiden. Og bestemmer meg:
Jeg skal gjennomføre - og ingen ingen skal hindre meg....

Aller sist meg selv...

Påsk - glede eller savn

Påske...

Påske er så mye. For mange er det høytid, for andre fri dager. For noen er det glede, for andre er det sorg...

Sorg for noe som ikke er - sorg for noe man savner - sorg.

Sorg for å savne noe, noe inne seg, noen hos seg. Sorg.

Jeg tenker ofte på det. Jeg som har en mann jeg elsker, og barna hos oss.   Tenker på andres sorg.  

Kanskje det har en sammenheng med jobben min.  Der jeg møter mennesker som sliter, psykisk og med rus.  Men også i min hverdag, hvor jeg møter venner og bekjente på veien gjennom livet.
Sammenheng med at jeg opplever og ser at medmennesker synes disse høytidene, når "alle skal være glad". Ja at de slett ikke er så fantastiske.

For selv om mange liker fridager, gir slike høytider også rom for å kjenne på ting man kanskje savner i livet. En partner, egen familie eller andre ting.  Slike ting ser ut som de bobler opp i slike høytider som året har en del av.  Man ser og hører andre fortelle, og kjenner klumpen inni seg vokse - større og større - fordi - fordi man selv har en indre hemmelig lengsel.

Det er når jeg møter slike mennesker jeg får lyst å gi en klem, en klem og si "jeg kan være familien din jeg".  For jeg har plass, god plass i hjerte mitt <3

Det tenker jeg på - akkurat nå....