Bokstaver er en viktig del av hverdagen, alle er vel enig i det.
Men hva når bokstaver flyter, og gjør hverdagen til en utfordring?
Hva når bokstaver ikke gir mening, eller bare gir hodepine? Hva da?
Jeg brenner for bokstaver, brenner for at hver enkel skal oppleve mestring - med nettopp bokstaver.
Det er noe jeg ikke alltid har følt, eller brent for. Jeg hadde store utfordringer på barne og ungdomsskolen. Og som jeg nevnte i et annet innlegg på bloggen min, oppdaget man ikke dysleksi før 3 dager i videregående. Det gjorde egentlig at jeg vokste opp med forståelsen av at jeg var dum. Ikke sånn total dum, men skole dum.
Noe jeg synes var så trist, for jeg elsket å lese, eller å innhente kunnskap. Jeg var mer et sånt barn som stadig stilte spørsmål "hvorfor det?". Ikke fordi jeg ikke forsto, men fordi jeg undret. Undret og tenkte. Jeg tenkte mye. Veldig mye.
Det å vokse opp i et miljø (skole) hvor jeg ikke fikk utfolde meg, eller vokse i min verden, gjorde at det tok mange mange mange år - før jeg våget - og før jeg hev meg ut i verden, en verden som til da bare hadde vært inne i hodet mitt.
Da jeg gikk på skolen elsket jeg å skrive historier. Men det er klart, det var litt devaluerende å få dem tilbake - full av røde merker og notater. Noe som har gjort at jeg i utgangspunktet hater rødt.
Men altså - jeg skrev historier, men fikk ikke tilbakemeldinger. Tenk om det hadde vært en moden lærer som fanget opp historiene og ikke bare så på feilene. En G og en K er jo ikke akkurat det samme, jeg skjønner det. Og en B og en D gir forskjellig lyd. Men tenk om frøken kunne sett bakom - og sett gleden og ønske om å formidle.
Da jeg ble voksen, meldte jeg meg inn i dysleksiforbundet. Jeg deltok også et år på årsmøte i
dysleksiforbundet. Det var lærerikt og fint. Mange tror at dysleksi vil si at du ikke kan lese, eller skrive. Men dysleksi er så mye, og i varierende grad. Ingen er like - det er tross alt mennesker :)
Men en ting som jeg blir litt sår over, er når mennesker uttrykker frustrasjon over skrivefeil hos andre. Eller i innlegg. For all del, jeg forstår at man i aviser og andre nyheter eller bøker, må ordlegge seg rett. Og skrive rett.
Men hva om jeg - f.eks skriver en k eller en l for mye i min blogg? Eller skriver å og ikke og?
Blir hverdagen din ødelagt for det? Da anbefaler jeg deg å ikke besøke bloggen min.
For jeg skriver slik jeg vil - på min måte - om det er en eller to eller tre lllllll for mye - så er det en seier for meg - å skrive - kjenne glede - kjenne livet - gjennom ordene - gjennom hvert tastetrykk.
La tankene flyte ut gjennom fingrene samtidig som tankene danser i hode. Uten å måtte tenke, formidle, slå opp - men bare la dem danse ut.
Det kan jeg, jeg kan det - når jeg sitter med pc på fanget. Når jeg lar fingrene danse. Da er det som om jeg glemmer å tenke - glemmer b'er eller d'er. Men bare lar fingrene danse ordene ned.
Samtidig kommer det ofte en bølgende strekk under ord som kanskje ikke er helt rett, så da kan jeg jo rette. Men gleden - av å sitte her NÅ - og la ord ramle ut - er for meg en seier.
Men gi meg et ark, og en kulepenn - jeg stopper opp. Jeg får det ikke ned. For fingrene flytter ikke pennen fort nok - så jeg må tenke - vurdere - hva skal skrives og sies. Men her - på min pc - ja der - der lever jeg - der danser jeg - der nyter jeg - ordene som ramler ned.
Så bokstaver som kan være til glede - kan også være til frustrasjon. Men lærer man å se mellom fingrene - ikke har sånn fokus på andres skrevne ord. Om man ikke har en jobb, hvor det er viktig da. Ja så vær med å jubl for det kan jo være at akkkurat da - da leser du ord som noen som våger har skrevet - selv om de vet at noen ord og bokstaver blir feil.
Bokstavene mine velger jeg skal være til glede - så for du evt ta deg av frustrasjonen - for den er jeg ferdig med for mange år siden.
.jpg)
