Stemmen fra fortiden

Eksamen 2014

Om under en måned skal jeg levere inn min fordypningsoppgave. En oppgave som skal avslutte to års skole (deltid) for miljøarbeid innen rus.

Jeg må innrømme at jeg er litt (les mye) stresset rundt dette. Noe selvsagt mange er når de skal skrive oppgaver.  Men det er ikke derfor jeg er stresset.  Jeg er nemlig ekstra stresset fordi:

Da jeg vokste opp sleit jeg litt på skolen.  Det vil si, jeg leste og jobbet, men resultatet uteble. I tillegg hadde klassen min samme lærer i alle årene på barne og ungdomsskolen.  En lærer som hadde mange gode egenskaper, men som ikke var det vi i dag vil kalle en "god pedagog".
Hun fikk meg til å føle meg dum, føle meg mindre, føle at jeg ikke kunne bedre.
Noe jeg dro med meg videre gjennom livet, enten jeg ville eller ei.

Etter 3 dager i første gym, skulle vi skrive en oppgave om oss selv.  Etter få dager tok den nye læreren kontakt. Han lurte på om jeg hadde dysleksi. Jeg fikk sjokk, for det hadde jeg ikke - jeg var jo bare "dum".
Lang historie kort: Jeg tok alle tester osv - og svarene var klar: DYSLEKSI.

Nå er dysleksi så mye, mange grader, og ulik utfordringer. Men det viktigste av alt er at dysleksi er bare en forklaring på hvorfor enkelte har mer utfordringer med skriving og lesing enn andre. Det er ikke en diagnose som sier at du ikke kan.
MEN før du skjønner det - må du gå en vei - om ikke noen forteller deg det.

Så nå, etter sååååå mange år - merker jeg stresset - fra barneårene "jeg er dum". Selv når jeg vet jeg ikke er det. Ja selv da, kan følelsen inni meg svømme over fornuften min - liksom drukne den. Slik at kun usikkerheten er tilstede. Liksom en stemme som sier "du kan ikke - klarer ikke".

DET er det som stresser meg - det er det som sliter meg ut. Andres stemmer, som ekko i mitt indre. Andres uvitenhet - stemplet inni meg.

Jeg reiser meg opp - rister bort tankene, prøver å dempe stemmen fra fortiden. Og bestemmer meg:
Jeg skal gjennomføre - og ingen ingen skal hindre meg....

Aller sist meg selv...

I snart 2 år nå, har jeg holdt på med videreutdannelse innen miljøarbeid i rus.
Jeg har jo tatt videreutdannelse innen psykiatri tidligere. Men etter å se at man stadig kommer i kontakt med mer rusproblematikk i jobben, fikk jeg lyst på mer teoretisk kunnskap om emne.

Jeg må si det har vært to spennende år. Med mye bra kunnskap og lærdom. Ikke minst har jeg vært heldig med veilederen min, som har gitt meg mange gode tanker å reflektere over.

At selve utdannelsen jeg tar, nå avvikles, og slås sammen med videreutdannelsen innen psykiatri, gjør egentlig ingenting. Fordi hadde jeg ventet til nå, så hadde jeg kanskje slipt en del moduler. Men jeg hadde heller ikke fått anledning til å studere emne "rus" så dypt som man gjør, når det er ren rus - og ikke sammen med psykiatri.

Så når jeg hørte noen si til meg "så dumt du tok dette, hadde du ventet - hadde du jo sluppet mye", ja da må jeg smile. For jeg vil jo ikke slippe noe. Jeg vil ha kunnskap.
Og så sier det seg selv, at når man endrer studier så er det ikke nødvendigvis det samme som før.
Det sier seg selv - at ren "rus" er mer dybde enn når man slår sammen to fagfelt.

Men jeg ser jo at det er en fordel å slå dem sammen, for mye går hånd i hånd.

Jeg holder nå på å gå inn for landing. Det vil si jeg er i gang med min fordypningsoppgave. Den skal leveres inn - i slutten av mai. Og forsvares muntlig midten av juni.
Jeg har oppgaven "inni hode", men sliter litt med å få det ned på papiret.
Det er fordi jeg ønsker å ha med mer enn jeg trenger, og må begrense begrense og begrense innholdet.  Det er DA man er glad man har en veileder som også stiller opp, ikke bare i praksis perioden, men også nå.

Så når andre smører skiene, eller finner fram hagemøblene, skal jeg sitte her foran dataen min. Sitte her å prøve å få samlet alt i hode - ned gjennom fingrene og la dansen ta til over tastaturet.

Jeg får seg meg i speilet og si: Lykke til og god påske!