Jeg er så heldig å vokse opp med tett og god kontakt med besteforeldrene mine. Da jeg vokste opp tilbrakte jeg store deler av sommerferien hos dem, samt alle skoleferier. Og selvsagt en god del helger.
Det gjorde at jeg fikk minner som er gjemt inni hjerte. Minner jeg tar fram nesten daglig, og som får meg til å smile når livet går forbi.
Min bestemor (morm) reiste hjem til Jesus i begynnelsen av 2014. Det var for meg et så stort savn, og smerte, som jeg aldri har smakt på før. Og som ennå gjør vondt.
Det mennesket som alltid var der for meg - som jeg ringte til - som jeg lo med - var plutselig borte. Og selv om jeg deler troen min med henne, og dermed vet hun er hos Jesus. Så er savnet stort.
Jeg lovet morm da vi tok farvel, at jeg ikke skulle samle på tårer, men på latter og smil.
Så da jeg ryddet i bildene mine her i kveld, og kom over disse som ligger ved her - ja da kom både tårene og latteren. Bildene er tatt i 2011 - og er fra Steiestølen, Som var morm's barndomsparadis. Og som hun og bestefar alltid tok oss med til i løpet av sommeren.
Her satt vi - og hørte på morm sine fortellinger - og her badet jeg. Så stort var det da min egen datter la på svøm i det samme vannet både jeg og morm har svømt i.
Jeg setter meg tilbake - nyter bildene - hører liksom morms latter - og kjenner lukten av sommer.
Kjenner myggen komme - og lukker øynene....liksom for å prøve å kjenne varmen fra morm.
Jeg samler ikke tårer - men jeg samler minner...krydret med tårer.
