Mørke eller lyset, smilet eller tårene...

Jeg møter mange mennesker, både privat og i jobb sammenheng. Noe jeg synes er spennende. Og gjennom mennesker, møter jeg ofte ting eller glimt av meg selv.

Jeg blir ofte fasinert av mennesker jeg møter.  Som for eksempel når jeg går forbi en eldre mann, som så vidt klarer å spasere avgårde. Da lurer jeg på hva eller hvilke liv den mannen har levd. Om alle rynkene var borte, og helsen var som en 30 åring. Hvor ville han ha vært da? Hva ville han ha gjort? Angrer han på noen valg? Noe uoppgjort?   Ja alle slike tanker kan fly forbi. Rett og slett fordi mennesker fasinerer meg.

Ingenting for meg til å undre mer enn mennesker.  Hva som gjør at man er som man er. Hvordan enkelte kan ha opplevd det værste av det værste, for alikevell leve livet. Mens andre ligger nede fordi de "bare" opplevde en liten krise. En krise for dem som var ALT.
Hva gjør at vi er så forskjellige, og at vi takler ting så forskjellig?

Jo jeg vet, jeg vet mye om dette, så jeg skal ikke gå inn på det.  Men det jeg vil gå innpå er dette:

Hvordan et menneske kan smile og le, men når "teppet er falt", gråter seg i søvn.  Hvordan alle kan se "wow så sosial hun/han er", mens samme person tenker "ingen er glad i meg, jeg er helt alene".
Hvordan et menneske kan fungere og ha det "bra", men samtidig - sånn helt inni seg - oppleve en av de største krisene i sitt liv.

Jeg var nylig på et oppfriskningskurs i "førstehjelp ved selvmordsfare".  Når mange av de som satt der med meg snakket om "de" - tenkte jeg "hvorfor prater de om "de", når en av "de" kan sitte her - akkurat nå".   Slike ting synes jeg er spennende å undres over.  Fordi erfaring viser at det ikke bare er "syke" eller rus som gjør at mennesker velger å avslutte livet.  Men rett og slett, mennesker som meg og deg. Mennesker som kan ha det greit.  Mennesker som kan ha stille vann på overflaten, men stormer under vann - der ingen ser.

Mennesker som ikke vet om de makter å velge lyset, eller mørke, som ikke vet om smilet eller tårene vinner.  Mennesker som opplever en indre krig i sitt sinn. Og som en dag synes det er vanskeligere å leve enn å dø.

Mennesker...

Jeg har så lyst å være et menneske som kan tenne lys, som kan gi håp. Som kan vise smilet gjennom tårene. Som kan danse i regnet - og bare være nær. Uten ord, med ord - eller bare bare være stille - stille sammen.

Men i dag har man det ofte så travelt, at man ikke ser - ikke ser at stillhet - kan være et rop om hjelp. Eller at travelhet kan være en rustning, men når rustningen tas av, faller klippen bort - og livet - livet blir for tøft å leve.

Tenk - et menneske - spaserende mot en tunnel - vet de må igjennom - vet de må inn. Men tør de? våger de? makter de? ett og ett steg...sakte...forsiktig....mot mørket før de igjen skimter lyset i motsatt ende.  Makter de å gå? er de redd? redd for hva mørket kan avsløre? eller hva mørket kan få fram i deres eget indre.... sakte sakte mot tunnelen.

Jeg drømmer om øyner som ser - så jeg kan si før de går inn: "ikke vær redd, jeg venter på andre siden". For tunneler - egne tunneler må gås gjennom selv.  Men når frykten kommer - mørke skaper frykt - ja da vet de at noen er der - der framme.

Jeg ønsker å bære lyset når mørket senker seg, ønsker å smile når tårer renner - men mest av alt - bare være - være nær.