Sorgen I

"ta handa mi tone ta handa mi"
ord som min morm ofte sa til meg
enten vi rusla oppover mot Leite, eller ned til gards,
enten vi rusla i Dale - eller rundt i Bergen by.

"ta handa mi tone ta handa mi"
ord som gav meg visshet om at ingen farer kunne ramme
så lenge handa mi var i handa til morm

"ta handa mi tone ta handa mi"
ei hand som holdt min - ei hand som strøk bort...
bort alt annet enn varmen fra handa til morm.
Enten vi satt i stova på Kvia, eller bare var nær...
var orda til morm for meg så kjær:
"ta handa mi tone ta handa mi"


"ta hånden MIN morm - ta hånden MIN"
kjenner du varmen? kjenner du styrken?
kjenner du håpet? kjenner du livet?
Kjenner du arven av det du meg gav?

"ta hånden min morm - ta hånden min..".

morm? morm?
hånden min er tom...
tom...

jeg kniper hånden min hardt igjen..
liksom kjenner varmen fra hånden din...
nekter å slippe - nekter å la gå...
du - du som alltid alltid meg bar -
borte... helt borte...fra hverdagen min nå.
Morm? Hva med hånden min nå?

tårer renner ned mitt kinn...
du har reist videre nå...

Jeg åpner opp min hånd - kjenner vinden tar varmen avsted.
Titter opp på himmelen et sted...
lukker mine øyne - og liksom hører den smittende latteren din
i det fjerne:

"Tonemor, jeg har handa til Jesus eg nå".


(ord fra hjerte da klippen i livet dro hjem til Jesus)