Du skjønner, jeg var på et møte. Et møte som handlet om et menneske. Et menneske som kanskje ikke helt er som deg og meg. Et menneske som ikke passer inn i "det normale". I disse malene og målene man bruker.
Et menneske - et individ. Et unikt menneske.
Men som er prisgitt andres syn, andres forventninger. Andres håp, andres tro.
Det var da - da jeg kjente lynet slå ned. Det pleier det - slå ned, når jeg føler at urettferdigheten slår ned. Eller at man prøver å sette mennesker i bås.
For hvem bestemmer hvilke bås man skal være i? Samfunnet? Om du og jeg blir sammenlignet, vil jo en av oss tape ikke sant? Betyr det at en av oss to er mindre verd enn den andre? Eller at vi er forskjellige?
For all del, noen ganger må man kartlegge og "måle" også menneskelige utvikling. MEN ofte føler jeg både privat og innen jobb, at vi skynder oss til å sette mennesker i bås. Om de ikke passer inn i det "normale".
Det normale...
Hva er det? Og hvor er toleransen for det unike?Så framt det ikke er ødeleggende for noen, eller til skade. Hvorfor skal man sykelig gjøre noen, bare fordi de ikke passer inn.
Og hva om vi presser dem inn i feil bås? Tenk om det er vi som skal hjelpe og støtte som setter dem i en bås, de ikke passer. Hindrer utvikling.
Tenk om det er vi som begrenser muligheten de har - fordi de ikke viser det utviklingen eller framgangen man forventer.
Spreng båser - riv grenser - se muligheter. Leit etter veier som kan lede menneske som trenger andre båser - leit etter veier som tar dem dit de kan nå. For kanskje - mest sannsynlig - vil mennesket overraske deg.
For vet du? Mennesket lever ikke i båser - så slutt - slutt å plasser noen i det. Hjelp heller å se etter muligheter, for de - de er der. Man må bare finne dem.
Se mennesket - ikke diagnoser. Gi mennesker navn på utfordringer de har, men ikke la diagnosene begrense mulighetene. Og glem aldri at hver menneske er unik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar