Hender
Hender er utrolig spennende synes jeg.
De kan si mye, gjøre mye, bety mye og få deg til å reise tilbake i tid.
Bilde som er ved her - har min unike onkel tatt. Og som jeg har fått lov å bruke. Det er hender av den personen som har betydd mest for meg. Hender til min kjære morm.
Jeg dras stadig tilbake til dette bilde. Til klokken hennes, fingrene hennes, strikket hennes....
Jeg ser for meg en gyngestol, en flue som treffer vinduet ved siden av - gang på gang på gang. Flittige hender som danser med strikkepinnene - fort fort som et hurtig tog.
Hører nesten lyden av pinnene som slår mot hverandre.
Jeg lukker øynene og kjenner lukten, kjenner varmen fra hendene, fra mennesket - fra morm.
Hender som er flittige, hender som klarer alt. Gir varme, omsorg, og som arbeider mer enn mange av oss andre skal slite lenge med å klare.
Hender som gir meg styrke - som gir meg mot - som gir meg lengsel - lengsel til å bli litt av det hendene symboliserte. Håp, styrke og varme.
Jeg husker jeg elsket å sitte ved morms føtter, sitte der og la hode mitt støtte inntil henne. Kjenne hendene som strøk meg i håret. Og som fortalte meg at jeg kan bli alt jeg vil, og at jeg aldri må la noen stoppe meg. Hender som viste vei, og som holdt oppe...hender.
Lukker jeg øynene, kan jeg også kjenne kulden. Kulden fra vinteren. MEN varmen fra hender som var nær. Og som dunket forsiktig borti før stemmen sa "ta å løp ut etter ved du". Jeg ser det, kjenner det - ja det er som det var i dag.
Minner, tanker som drar deg avsted. Hender som griper mine, som er varme, myke og gode.
I dag på jobb var det en av mine brukere som sa det til meg: "du har så myke gode hender".
Da kjente jeg det - stolthet - stolthet over å bære litt av arven som morm har gitt. Kjærlighet uten ord, kun gjennom varme hender.
Hender - håpet - varmen - minner - hender.
Hender er utrolig spennende synes jeg.
De kan si mye, gjøre mye, bety mye og få deg til å reise tilbake i tid.
Bilde som er ved her - har min unike onkel tatt. Og som jeg har fått lov å bruke. Det er hender av den personen som har betydd mest for meg. Hender til min kjære morm.
Jeg dras stadig tilbake til dette bilde. Til klokken hennes, fingrene hennes, strikket hennes....
Jeg ser for meg en gyngestol, en flue som treffer vinduet ved siden av - gang på gang på gang. Flittige hender som danser med strikkepinnene - fort fort som et hurtig tog.
Hører nesten lyden av pinnene som slår mot hverandre.
Jeg lukker øynene og kjenner lukten, kjenner varmen fra hendene, fra mennesket - fra morm.
Hender som er flittige, hender som klarer alt. Gir varme, omsorg, og som arbeider mer enn mange av oss andre skal slite lenge med å klare.
Hender som gir meg styrke - som gir meg mot - som gir meg lengsel - lengsel til å bli litt av det hendene symboliserte. Håp, styrke og varme.
Jeg husker jeg elsket å sitte ved morms føtter, sitte der og la hode mitt støtte inntil henne. Kjenne hendene som strøk meg i håret. Og som fortalte meg at jeg kan bli alt jeg vil, og at jeg aldri må la noen stoppe meg. Hender som viste vei, og som holdt oppe...hender.
Lukker jeg øynene, kan jeg også kjenne kulden. Kulden fra vinteren. MEN varmen fra hender som var nær. Og som dunket forsiktig borti før stemmen sa "ta å løp ut etter ved du". Jeg ser det, kjenner det - ja det er som det var i dag.
Minner, tanker som drar deg avsted. Hender som griper mine, som er varme, myke og gode.
I dag på jobb var det en av mine brukere som sa det til meg: "du har så myke gode hender".
Da kjente jeg det - stolthet - stolthet over å bære litt av arven som morm har gitt. Kjærlighet uten ord, kun gjennom varme hender.
Hender - håpet - varmen - minner - hender.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar